For meg er høsten en tid full av døgn som ikke er jevne lenger.
Alle dager før og etter den tid heter noe annet.
Men altså, høsten, døgnet:
"Det er bra vi har et snev av lys", tenker jeg om morgenen når jeg er krampaktig positiv. Verre blir det etter sjette kaffekoppen, når jeg blir rent likegyldig og nesten glad. Da er fargene, de som er igjen, fine.
Når mørket sniker seg innpå meg om ettermiddagen og kvelden legger jeg meg langflat i sofaen, under pleddet.
Kanskje sovner jeg og bråvåkner av mitt eget snork.
Kanskje jeg har sovet på meg en idiotisk hårsveis og siklet på puta.
Kanskje ser jeg meg i speilet når jeg jeg våkner og tenker at jeg like godt kan legge meg for natten.
Hvor mange sauer er det naturlig å telle uten å virke desperat?
Jeg tenker at når antall sauer dividert på antall timer blir et helt tall, delelig med 2, er det høstjevndøgn.
tirsdag 26. oktober 2010
torsdag 14. oktober 2010
Bilbekjennelser uten katalysator
Min første bil var ei Boble, et lyseblått vidunder fra 1969. Den gikk like bra til lands som til vanns og på veien med, med eller uten hele dekk. Det kunne komme sinna-bønder ut på trappa og skyte varselsskudd med hagle når jeg harva rundt på jordene i vårløsninga, men Bobla bare kengu'et litt forskrekket og freste videre over vasne furer.
Jeg kunne gå av nattskift før brøytebilen hadde rydda parkeringsplassen, starte motoren med én eneste vridning på nøkkelen og kjøre over snøskavlene mens de ulykksalige japsebileierne måtte høvle seg ned til hard asfalt før de kunne kjøre hjem til frokost og søvn.
Lojalitet på fire hjul, kaller jeg det, og sånt lages ikke mer.
Noe senere i livet foretok jeg en gigantisk klassereise på østlandske motorveier - i en hvit Mercedes fra 1972. Den drakk bensin rett fra tuten og forurenset som ti Eyafjalla'er. Den hadde ikke noe så simpelt som håndbrekk. Nei, fotbrekk måtte det være. Og manuelt gir. Kjøretøy med automatgir er følelseskalde og uten sjel.
En Mercedes fra den tiden en Mercedes liknet en Mercedes - og ikke en hvilken som helst strømlinjeformet akvariebil - er en drøm. Selv en rustholk med panserstjerne, sånn som den jeg eide, ga en følelse av luksus, en identisk replika av overlegenhet.
Den trakk sitt siste skjelvesukk i en slak oppoverbakke, mett av dage. Fred over dens minne.
Så var det Volvoen, den lille blå uten delestrek, fra 1986. Den hadde en gang vært DAF, og det fortsatte den med. Setene og stereoen var best.
Deretter kom den snertne, knallrøde Escorten fra 1989. Den var det fres over til langt utpå 2000-tallet. Jeg polerte den 2 ganger i året, høst og vår, og den visste å verdsette min omsorg. Den ga akustikk til basselementet under passasjersetet. Oppførte seg eksemplarisk på vinterføre. Skjelte med frontlyktene, flørtende og rampete, til jeg måtte ha den inn til justering av synet.
En uheldig plassert fartsdump ved Brynseng ble dens bane. En gammel bil uten kasko overlever ikke at lårhalsen, unnskyld, -forstillingen knekker. Men den ble løftet bort med skoa på og høyglanset lakk.
Min nåværende?
Jeg er i et forhold, men det er komplisert.
Min nåværende er en ferdigbulket Primera 1997-modell. Den går som ei klokke, men egner seg dårlig i smale bygater og parkeringshus. Det er en langdistansebil, en Tour de Nonstop-bil.
Gudene skal vite at jeg har prøvd å bli glad i den i løpet av de 4 årene jeg har hatt den. Jeg synes nesten litt synd på den, uelsket og bulkete som den er, trofast og klumsete som en valp. Til tross for klønetheten, har den kommet seg gjennom 2 EU-kontroller
Kanskje jeg er i ferd med å mykne?
Jeg kunne gå av nattskift før brøytebilen hadde rydda parkeringsplassen, starte motoren med én eneste vridning på nøkkelen og kjøre over snøskavlene mens de ulykksalige japsebileierne måtte høvle seg ned til hard asfalt før de kunne kjøre hjem til frokost og søvn.
Lojalitet på fire hjul, kaller jeg det, og sånt lages ikke mer.
Noe senere i livet foretok jeg en gigantisk klassereise på østlandske motorveier - i en hvit Mercedes fra 1972. Den drakk bensin rett fra tuten og forurenset som ti Eyafjalla'er. Den hadde ikke noe så simpelt som håndbrekk. Nei, fotbrekk måtte det være. Og manuelt gir. Kjøretøy med automatgir er følelseskalde og uten sjel.
En Mercedes fra den tiden en Mercedes liknet en Mercedes - og ikke en hvilken som helst strømlinjeformet akvariebil - er en drøm. Selv en rustholk med panserstjerne, sånn som den jeg eide, ga en følelse av luksus, en identisk replika av overlegenhet.
Den trakk sitt siste skjelvesukk i en slak oppoverbakke, mett av dage. Fred over dens minne.
Så var det Volvoen, den lille blå uten delestrek, fra 1986. Den hadde en gang vært DAF, og det fortsatte den med. Setene og stereoen var best.
Deretter kom den snertne, knallrøde Escorten fra 1989. Den var det fres over til langt utpå 2000-tallet. Jeg polerte den 2 ganger i året, høst og vår, og den visste å verdsette min omsorg. Den ga akustikk til basselementet under passasjersetet. Oppførte seg eksemplarisk på vinterføre. Skjelte med frontlyktene, flørtende og rampete, til jeg måtte ha den inn til justering av synet.
En uheldig plassert fartsdump ved Brynseng ble dens bane. En gammel bil uten kasko overlever ikke at lårhalsen, unnskyld, -forstillingen knekker. Men den ble løftet bort med skoa på og høyglanset lakk.
Min nåværende?
Jeg er i et forhold, men det er komplisert.
Min nåværende er en ferdigbulket Primera 1997-modell. Den går som ei klokke, men egner seg dårlig i smale bygater og parkeringshus. Det er en langdistansebil, en Tour de Nonstop-bil.
Gudene skal vite at jeg har prøvd å bli glad i den i løpet av de 4 årene jeg har hatt den. Jeg synes nesten litt synd på den, uelsket og bulkete som den er, trofast og klumsete som en valp. Til tross for klønetheten, har den kommet seg gjennom 2 EU-kontroller
Kanskje jeg er i ferd med å mykne?
lørdag 9. oktober 2010
Starstruck
Jeg hadde vært en langhelg på min fars barndomsøy langt uti havgapet, totalt isolert for omverdenen. Etter dager med arbeid var det på tide å komme seg til fastlandet. Jeg ringte den eneste taxien på øya - den var eid av den lokale kjøpmannen, som pleide å frakte oss til og fra kaia.
Klar for avgang nøt jeg sommerens siste solstråler på trappa. Ryggsekk og bæreposer var pakket og klare, og jeg speidet etter bilen.
Jeg stusset litt da den kom ryggende inn på tunet, men jeg samlet sammen sakene mine og lempet dem inn i bagasjerommet. Jeg ålte meg inn i baksetet, og satte meg godt til rette. "Where to?" spurte drosjesjåføren, mens han snudde seg og så på meg gjennom runde briller.
Det var John Lennon. Han så pussig ut med drosjelue over det lange håret. Man kan trygt si at jeg var starstruck. Jeg fikk ikke stotret frem et ord. Lennon skakket på hodet, så på meg med de snille øynene sine og skulle til å si noe, men akkurat da ringte vekkerklokka, og jeg stod i taket.
Så nær en samtale med John Lennon har jeg ikke vært siden.
Klar for avgang nøt jeg sommerens siste solstråler på trappa. Ryggsekk og bæreposer var pakket og klare, og jeg speidet etter bilen.
Jeg stusset litt da den kom ryggende inn på tunet, men jeg samlet sammen sakene mine og lempet dem inn i bagasjerommet. Jeg ålte meg inn i baksetet, og satte meg godt til rette. "Where to?" spurte drosjesjåføren, mens han snudde seg og så på meg gjennom runde briller.
Det var John Lennon. Han så pussig ut med drosjelue over det lange håret. Man kan trygt si at jeg var starstruck. Jeg fikk ikke stotret frem et ord. Lennon skakket på hodet, så på meg med de snille øynene sine og skulle til å si noe, men akkurat da ringte vekkerklokka, og jeg stod i taket.
Så nær en samtale med John Lennon har jeg ikke vært siden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)