lørdag 9. oktober 2010

Starstruck

Jeg hadde vært en langhelg på min fars barndomsøy langt uti havgapet, totalt isolert for omverdenen. Etter dager med arbeid var det på tide å komme seg til fastlandet. Jeg ringte den eneste taxien på øya - den var eid av den lokale kjøpmannen, som pleide å frakte oss til og fra kaia.

Klar for avgang nøt jeg sommerens siste solstråler på trappa. Ryggsekk og bæreposer var pakket og klare, og jeg speidet etter bilen. 

Jeg stusset litt da den kom ryggende inn på tunet, men jeg samlet sammen sakene mine og lempet dem inn i bagasjerommet. Jeg ålte meg inn i baksetet, og satte meg godt til rette. "Where to?" spurte drosjesjåføren, mens han snudde seg og så på meg gjennom runde briller.

Det var John Lennon. Han så pussig ut med drosjelue over det lange håret. Man kan trygt si at jeg var starstruck. Jeg fikk ikke stotret frem et ord. Lennon skakket på hodet, så på meg med de snille øynene sine og skulle til å si noe, men akkurat da ringte vekkerklokka, og jeg stod i taket.
Så nær en samtale med John Lennon har jeg ikke vært siden.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar